Sykehus og klinikkbesøk

Sist mandag morgen kl.06, kjørte vi til Saula for å besøke sykehuset der. Det ligger fem timers kjøring, vest for Arba Minch.

På veien innover til Saula, sa det PANG! Det var bakerste venstre dekk som eksploderte. Så da var det bare å gå i gang med å skifte hjul. Vi hadde to reserve dekk på taket.

Hensikten med besøket, var å følge opp arbeidet ved sykehuset. De to helseoffiserene som er plassert der, har til nå operert vel 90 keisersnitt. Det er gledelig å se at arbeidet lykkes og går fremover.

Tirsdag morgen kl. 05.30, kjørte vi videre mange mil innover fjellene, til et sted som heter Melo. Det var vårt første besøk der. Helsestasjonen ble bygget for fire år siden. Nå er planen at den skal "oppgraderes" til å kunne gjøre keisersnitt og annen fødselshjelp. Det vil bety enormt mye for alle kvinnene som bor der inne. 130 000 mennesker sokner til denne klinikken. I dag er det nok mange kvinner som ikke når frem til sykehus /klinikker i tide, og derfor dør i forbindelse med fødselen.

På klinikken i Melo, satt den eldre kvinnen og håpet på å få hjelp for sin struma (se bildet) . Den må vel sies å være ganske stor.

Da vi kom tilbake til Saula om kvelden, kom de inn med ei ung kvinne som hadde født hjemme i hytta si for to uker siden. Etter fødselen fikk hun feber, og ble ganske dårlig. Da hun kom til sykehuset var det dessverre for sent å kunne redde henne. Hun døde en halv time etterpå. Hadde de kommet med henne før, ville hun med stor sannsynlighet overlevd. Enda et nyfødt barn har mistet sin mor. Det er dessverre mange slike tilfeller i dette landet.



Før vi reiste tilbake fra Melo, var vi på stedets beste (og eneste) restaurant. Her fikk vi servert te og kaffe med “loff” til.

Melo er en av mange ganske avsidesliggende byer. Og få et glimt av hvite mennesker er ikke alle forunt der inne. Rundt hele “terrassen”, der vi satt, hadde barn og voksne samlet seg. De fant det underholdene å se på oss.

Tre små gutter sitter ved elven og tar seg en hvil etter å ha fylt sine gule plastkanner med vann.






På veien hjem, ble vi stoppet av denne vel 80 år gamle mannen. En skikkelig koselig kar. Han MÅTTE bare få hilse på oss. Han var en ortodoks munk, og på hatten sin var det brodert et rødt kors.





Vi passerte flere store markedsplasser på veien tilbake. Her var det masse liv og røre, fargerikt og et stort utvalg av varer, grønnsaker, frukt, krydder osv.


Besøk til Kemba helsesenter

Torsdag kjørte vi til Kemba, for å besøke helsesenteret. På veien til Kemba, kjører vi over fjell på 2800 m.o.h. Hver eneste jordflekk er utnyttet. Fjellene var som et nydelig lappeteppe i forskjellige grønn og jordfarger.

Der var det store forandringer siden sist. Masse pasienter utenfor og flere innlagte pasienter. Siden de fikk operasjonsstue og "barselavdeling", har jungeltelegrafen gått. De har gjort fire keisersnitt. Det går godt med mødrene og barna. Nå kommer flere til helsesenteret for å få hjelp. De kom med underernærte barn, pasienter med tuberkulose, en kvinne med alvorlig hjertesvikt, en ung mann med abscess i forskjellige muskler og med mye smerte.

En flokk glade barn tok imot oss da vi kom. Det er flott at folket kommer til helsesenteret. Nå er utfordringen og få nok personell til å ta seg av alle som kommer. Nå driver de og samler inn penger til å utvide helsesenteret til et lite sykehus.

Denne lille gutten lider av underernæring. Han er feilernært og har fått kwashiorkor. Det typiske ved denne sykdommen er apati, tynt og dunete hår, pløsete ansikt, hevelse i føttene og stor mage. Denne lille gutten har vitamin-A mangel i tillegg og har derfor blitt blind. Det er en trist historie. Det gjør inntrykk. Stakkars gutt, hvilken fremtid får han - om han får vokse opp? Dessverre dør mange av disse barna.

Bryllupsdag 36 år!

I dag kan Bernt og jeg gratulere hverandre med 36 års bryllupsdag Happy.

Det er nesten nifst hvor fort tiden har gått. Jeg har vært utrolig heldig som har fått leve livet med denne mannen. Vi har hatt og har et godt og rikt liv sammen.

Skulle gjerne hatt våre fem barn, svigerbarn og lille Ada sammen med oss, - hønemor som jeg er. Men vi har god kontakt via den velsignede Mac'en.

Dagen i dag begynte med frokost kl. 06.30. Så kjørte vi til Gidole der Bernt skulle hjelpe til på sykehuset. Med meg i kjølebagen hadde jeg Toro's Stroganof, ris og en boks med fersken. Så kl.12, var det "bryllupsmiddag" i den tidligere sykepleierboligen i Gidole.

Kaffen tok vi da vi kom hjem igjen ut på ettermiddagen, med sitronfromasj, norsk melkesjokolade og rosinboller. .

Jada, så fikk jeg dele denne gledens dag med dere. Som det står i sangen. “Hver dag er en sjelden gave". - Ta godt vare på den og gjør det beste ut av den.

Kemba

For halvannen uke siden var vi i Kamba. Det ligger 10 mil sør-vest for Arba Minch. Veien dit er stort sett bra, men noen steder var den ganske dårlig pga. regn som har skylt bort jord og stein. Vi kjørte over fjell på 2800 moh. og fantastiske daler, omringet av majestetiske fjellkjeder.

For mange år siden bygget amerikanske baptistmisjonærer, en klinikk i Kamba. De arbeidet der i nærmere 40 år. Desverre ble de jaget ut av landet, under Mengisto sitt styre, og kom ikke tilbake. Da klinikken de bygde var i heller dårlig stand etter hvert, gav baptistene en ny og fin klinikk til folket i Kamba. Denne klinikken skal "betjene " 250 000 mennesker. Det er ikke sykehus i området.

Kamba er en av klinikkene som er med i prosjektet for å minske dødeligheten blandt kvinner i forbindelse med fødsler. Nå er en helseoffiser , en operasjonssykepleier og en anestesisykepleier, plassert i Kamba. I disse dager gjøres de siste forberedelser med å starte opp "ny operasjonsstue". Da vi kom dit, var vegger,tak og vinduer malt.. Det var bare å sette i gang med å pakke ut utstyret, og få ting og tang på plass. Operasjonssinstrumentene ble merket med spesialtape i forskjellige farger. Operasjonssbenk, Suger, lamper, autoklave osv, ble montert og sjekket .

I denne uken begynner utdannelsen av nytt kull av helseoffiserer her ved Arba Minch hospital. De skal læres opp til å gjøre keisersnitt og annen fødselshjelp. Fire måneder skal de være her. Samtidig opplæres nye anestesi og operasjonssykepleiere. Så når disse er ferdige, får de styrket bemanningen i Kamba. Målet er å få to-tre team på de forskjellige klinikker og sykehus.

Folket i Kamba er utrolig glade for at klinikken nå kan gi hjelp til gravide og kvinner i fødsel. På området er det bygget ei fin hytte som skal huse kvinner som er i faresonen. Her kan de være den siste måneden før fødselen. Da vi var der, var det allerede kommet ei ung kvinne der.

Det gjorde inntrykk når en av de eldste kvinnene fortalte om de mange tragedier . I regntiden fks. er elvene så strie at det er vanskelig, å komme seg over med bil. Flere kvinner som er forsøkt fraktet til Arba Minch hospital for å få gjort keisersnitt, har mistet livet fordi de ikke kom seg over.
Nå kan kvinner få komme til klinikken og få hjelp. "Dette er en stor gave til folket her i Kamba og vi er så takknemlige og glade" sa kvinna.

Vi ble tatt så godt imot og vi kjenner vi blir glade i disse menneskene. Da vi etter en del timer var ferdige med arbeidet, ble vi invitert ned i byen på en "restaurant". Her fikk vi deilig wott.

Vi planer og kjøre opp igjen om noen dager for å se hvordan arbeidet går. Det er fantastisk å få være med å se at det lykkes og at etioperne selv ser dette arbeidet som sitt. Dermed viser vilje til å gjøre en bedre innsats.

SAULA

For halvannen uke siden, var vi i Saula. Det ligger ganske rett vest fra Arba Minch. Veien er mer elle mindre god og nå i tørken støver det godt. Ja, ofte ser en så vidt bilen foran pga. av det lette rødbrune støvet som virvles opp i lufta.

Da vi kom frem ut på ettermiddagen forrige torsdag, kom helseoffiseren og fortalte Bernt, at han hadde et problem som han måtte drøfte med han. Det var kommet inn ei fødekone. Ei unge kvinne. Helseoffiseren mente at barnet hadde forandret leie og at hun antagelig ikke kunne føde normalt. Han ville Bernt også skulle undersøke henne. Det gjorde han. Helseoffiseren sin antagelse var riktig. Det hastet med å få ut barnet. Det ble forberedt til keisersnitt. Helseoffiseren opererte og Bernt assisterte. Det var imponerende å se hvor kjapp og lett han var på hånda. For Bernt var det flott å oppleve at arbeidet med dette prosjektet for å redde kvinner og barn lykkes. Det ble født en velskapt gutt. Jeg måtte tenke på ....hvordan hadde det gått med denne unge kvinnen om hun ikke hadde fått hjelp? Dette var hennes tredje barn. Siden de første helseoffiserene ble utdannet i fødselshjelp fra desember 08 og til i dag, er det utført vel 200 keisersnitt.

Det er stort å tenke på alle som en får være med å hjelpe. Men sårt å tenke på alle de kvinner som bor langt avsides bak fjell og vidder uten å få den hjelpen som er nødvendig når det står om livet. Det er så mange tragiske dødsfall pga. det.

Den første natten i Saula kom det inn ei fødekvinne til. Det var et klart eksempel på hvordan det går når ikke hjelpen er i nærheten. Hun kom fra et sted som heter Melo. Det er langt fra Saula. Hun fikk rier og det varte og rakk uten noe skjedde. Så bar de henne på en provisorisk båre i fem timer til klinikken i Melo. Dessverre kunne de ikke hjelpe henne. Kvinnen kjente ikke lenger liv. Hun ble kjørt videre til Saula hospital. Det ble bekreftet at barnet var dødt i morsliv. Dette var tredje barnet hun fikk som var dødfødt, og det pga. at hun ikke hadde den tilgang til hjelp som var nødvendig. Det var vondt å se henne ligge der i senga si med sin mann sittende ved siden av. Født tre fullbårne barn, og mistet alle.

Nå planlegges det å bygge en "kvinnelandsby" ved alle disse klinikker og sykehus som er med i prosjektet. Der skal kvinnene som er i risikogruppen få komme å bo siste måneden i svangerskapet. Det er i gang arbeid med å kurse "distriktsarbeidere". De skal gå ut i distriktene og "fange opp " gravide og be dem komme til kontroll, og dessuten oppmuntre dem til å komme til hospitalet eller klinikken i god tid, for å føde

En slik "kvinnelandsby" er bygget i Gidole. Fem store hytter er satt opp tett ved sykehuset. Det er plass til 10 kvinner i hver hytte. Her bor og steller de seg selv og er trygge på at de er i sikre hender.

Vi kjenner oss privilegerte som får være med i dette arbeidet. Det er mye å glede seg over ... tross alt.