De fleste norske misjonsorganisasjoner har de siste 20 – 40 årene redusert sitt misjonshelse engasjement. Årsakene til denne (triste) utviklingen er sammensatte:

• Det er vanskelig å rekruttere helsepersonell. Dette er et paradoks, da kunnskapen om ulikheter og behov for helsetjenester i verdens fattigste land er svært god blant yngre leger og sykepleiere
• Misjonsorganisasjonene har nedprioritert helsearbeid, og ser på dette i økende grad som et middel i kirkebyggingen, og ikke som et arbeid med en egenverdi
• De fattigste land har bedret tilgangen på helsetjenester for befolkningen. Men, det er et paradoks at det for eksempel i Etiopia er flere mennesker i dag uten tilgang på helsetjenester enn da misjonsorganisasjonene drev et svært aktivt arbeid for 40 – 50 år siden. Dette skyldes den store befolkningsveksten i landet.
  

Det er skrikende mangel på helsepersonell, og fortsatt bor mange mennesker uten tilgang på god helsetjeneste.

Noen yngre leger er opptatt av å reversere flukten av helsepersonell fra Afrika ved å la leger fra de rike land arbeide i de områder som trenger helsepersonell mest. Dette er en meget interessant tanke.

I tillegg til å engasjere seg i etablert misjonsarbeid, finnes noen andre muligheter som kan vurderes:

• Helsepersonell fra vesten får regulært arbeid som leger ved et perifert nasjonalt sykehus. Utfordringene er mange, og myndighetene i f eks Etiopia ønsker slik rekruttering. De er også villig til å betale lokal lønn. Etiopia planlegger nå å oppgradere helsesentra til små sykehus. De ønsker å starte 800 nye slike sykehus. Det er et skrikende behov som allmennpraktiserende leger som også kan gjennomføre keisersnitt og behandle vanlige sykdommer hos barn og voksne.
• De mange nye universitetenes har et skrikende behov for lærere. Ved for eksempel Arba Minch Universitet, er den mest erfarne læreren en lege med ett års erfaring etter avlagt eksamen. Det er stort behov for kliniske lærere.
  

Slike modeller vil også sikre at arbeidet forblir integrert i nasjonale helsestrategier, og misjonsorganisasjonene bør vurdere å støtte slikt arbeid.

Tags: Misjonshelsetjeneste

Et sentralt spørsmål i misjonshelsetjenesten er hvordan misjonsorganisasjonene skal en drive en klinikk, sykehus eller helseprogram.

Gjennom historien har enkeltpersoner og misjonsorganisasjoner opprettet klinikker eller sykehus. Noen av de beste institusjonene oppstod på denne måten.

Det er relativt lett å starte et arbeid. Men før eller senere møter institusjonen utfordringene: Hvordan skal arbeidet videreføres? Hvem skal eige og drive institusjonen?

Kontinuerlig arbeid
Helsearbeid må drives kontinuerlig, og er et nasjonalt anliggende. Arbeid er underlagt lover og lisensbestemmelser. Og, godt helsearbeid innebærer god samhandling mellom institusjoner.

Vi kan lære av historien. I India fungerer fortsatt over 300 tidligere misjonssykehus. Noen er i dag store universitetssykehus som tilbyr utdanning og gir god behandling. De har utviklet gode driftsmodeller som gjør dem i stand til å drive sykehusene innen de rammer som er i landet.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. Her er de fleste misjonssykehus lagt ned eller overtatt av staten. Noen kommersielle og veldedige sykehus finnes i enkelte større byer. I de tilfeller der kirkene skulle overta institusjonene var kirkene for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus.

Samarbeid
Erfaringer viser at i land som Etiopia er det mest realistiske og levedyktige modellen at sykehusene eies og drives av de offentlige.

Myndighetene inviterer organisasjoner til å delta i denne dugnaden. Det offentlige betaler lønninger, og andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne økonomiske modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er basert på erfaringene fra tidligere misjonssykehusene i Yirga Alem og Arba Minch. Selv om modellen krever tilpasning og fleksibilitet fra misjonsorganisasjonenes side, er erfaringene positive, og fremmer god pasientbehandling, en dynamisk organisasjonsutvikling og et levedyktig helsearbeid.

_________________
(Dette stykket er også publisert på http://www.verdidebatt.no/berntlindtjorn/)

Tags: Misjonshelsetjeneste

I The Lancet (28.2.2009), et velrenommert engelsk medisinsk tidsskrift, kan vi lese om Dr Denis Mukwege fra Kongo. Han forteller at han fikk interessen for å studere medisin etter at han spurte sin far, som var prest, hvorfor han ikke kunne både behandle og be for syke barn. Han studerte medisin i Burundi og fikk videreutdanning i Frankrike. Under den blodige krigen i øst Kongo har han vært foregangsmann i å hjelpe kvinner med krigsskader. Og det er kombinasjonen av god menneskelig omsorg og god medisinsk behandling som kjennetegner hans gode arbeid. Arbeidet støttes av svensk pinsemisjon, og han har fått flere priser for sin fantastiske innsats.

Uken før (21.2) skriver Samuel Loewenberg om de mange og nye amerikanske smågruppene som starter medisinsk arbeid i Afrika, og roser katolske og lutherske kirker for deres seriøse arbeid som er integrert i nasjonale helseprogram.

Tidligere blogginnlegg om misjonshelsetjeneste:

• Misjon og de fattige
• Nasjonale kirker og sykehusdrift
• Misjonshelsetjeneste
• Ikke alltid så lett med prosjekter

Tags: Misjonshelsetjeneste

Vårt Land har nylig åpnet debattsiden verdidebatt.no

Der har jeg skrevet noen tanker om misjon og sosialt engasjement: se
Fortsatt behov for misjonshelsetjeneste?

Tags: Misjonshelsetjeneste

Mange forbinder ordet misjon med hjelp til fattige og syke. Og, i noen afrikanske land, driver fortsatt misjon og kirker en vesentlig del av helsearbeidet.

Dette ser ut til å endre seg nå. Mange misjonsorganisasjoner er opptatt av å utforme strategier. Og planer må være korrekte,- teologisk riktige. Strategene møtes, og de studerer folk og folkegrupper, og nye planer utformes på bakgrunn av statistikk. Vi blir fortalt at det viktigste er å arbeide blant unådde folkegrupper. Så, om en folkegruppe har bare noen få kristne, vil den være en del av den nye strategien, mens et annet område med noen flere kristne blir utelatt. Sykdom, fattigdom, nød, og lidelse er begreper som er fraværende i teologenes strategitenkning. Og, i den grad sosialt arbeid er en del av de nye planene, blir sosialt virke og helsearbeid et middel i en den nye misjonsstrategien.

Men, er virkeligheten så enkel? Er ikke misjon lenger opptatt av å hjelpe de mange som lider? Har ikke utdanning og helsearbeid sin egenverdi?

Hvor rett var det for eksempel å stoppe livsviktig helsearbeid slik NLM gjorde i Konso i 2007, en av de fattigste og marginaliserte folkegruppene i Etiopia? Mange er uenig i NLMs nye valg. “Er ikke en fattig og syk kvinne i sørvest Etiopia like mye verdt som en person i et land med flere unådde folkegrupper”, er argumenter jeg hører fra mine etiopiske venner i Mekane Yesus kirken.

Er misjonshelsearbeidet bare et middel for å nå nye folkegrupper med evangeliet?

Dette er spørsmål om misjonsorganisasjonene er troverdige. Jeg tror NLM på ny bør reflektere over en mer helhetlig tilnærming til det å drive misjon.

Tags: Misjonshelsetjeneste