Reisebrev fra Magnhild: Tur til Dilla

For halvannen time siden kom vi tilbake fra Dilla. Sjåføren hentet oss kl.07. Vi hadde med oss en doktorgradsstudent, pluss ei til som vi plukket opp i Dilla. Begge to skal gjøre arbeidet sitt i et tett befolket område ca. 20 min. sør for Dilla (Wonago). Den ene, på gravide og nyfødte, og den andre på barns helsetilstand.

Vi fikk besøke en familie på seks. Far, mor og fire barn.De var svært fattige. Bodde i en typisk Gedeohytte med stråtak. De hadde lite og bodde kummerlig. Noe av det fattigste av fattige. Det gjorde meg vondt å se disse barna vokse opp under slike forhold. Jeg har jo sett det mange ganger før, men jeg blir like fortvilet hver gang.

Da vi kjørte nedover i dag, tenkte jeg med meg selv at her er det akkurat som før. Det er som tiden har stått stille. Kvinnene bærer fortsatt på de enorme børene sine. Mennene går rakrygget og har ikke mer enn sin egen vekt å bære. Dette har provosert meg i mange år.

Vi var bortom på misjonsstasjonen i Dilla der Bernt bodde som liten. Tok et par bilder av ham der han står utenfor «heimen» sin. Han har nok mange gode minner derfra. Han synes ellers det er trist og se hvordan hus og hage har fallert. Vi fikk også hilse på tjeneren de hadde i huset. Han heter Shanno og nærmer seg de 90. Det var stor gjensynsglede der. Bernt hadde ikke sett ham siden 1966.

Veien fra Hawasa og Dilla er under arbeid. Det er arabere og indere som jobber på den. Nå er alt vegarbeidet stoppet på grunn av uenighet mellom entreprenørene og myndighetene. Den er rett og slett fæl å kjøre på. Heldigvis finnes det noen steder med asfalt, men ellers er den svært humpete, hullete og «grøftete»