Misjon og de fattige

Mange forbinder ordet misjon med hjelp til fattige og syke. Og, i noen afrikanske land, driver fortsatt misjon og kirker en vesentlig del av helsearbeidet.

Dette ser ut til å endre seg nå. Mange misjonsorganisasjoner er opptatt av å utforme strategier. Og planer må være korrekte,- teologisk riktige. Strategene møtes, og de studerer folk og folkegrupper, og nye planer utformes på bakgrunn av statistikk. Vi blir fortalt at det viktigste er å arbeide blant unådde folkegrupper. Så, om en folkegruppe har bare noen få kristne, vil den være en del av den nye strategien, mens et annet område med noen flere kristne blir utelatt. Sykdom, fattigdom, nød, og lidelse er begreper som er fraværende i teologenes strategitenkning. Og, i den grad sosialt arbeid er en del av de nye planene, blir sosialt virke og helsearbeid et middel i en den nye misjonsstrategien.

Men, er virkeligheten så enkel? Er ikke misjon lenger opptatt av å hjelpe de mange som lider? Har ikke utdanning og helsearbeid sin egenverdi?

Hvor rett var det for eksempel å stoppe livsviktig helsearbeid slik NLM gjorde i Konso i 2007, en av de fattigste og marginaliserte folkegruppene i Etiopia? Mange er uenig i NLMs nye valg. “Er ikke en fattig og syk kvinne i sørvest Etiopia like mye verdt som en person i et land med flere unådde folkegrupper”, er argumenter jeg hører fra mine etiopiske venner i Mekane Yesus kirken.

Er misjonshelsearbeidet bare et middel for å nå nye folkegrupper med evangeliet?

Dette er spørsmål om misjonsorganisasjonene er troverdige. Jeg tror NLM på ny bør reflektere over en mer helhetlig tilnærming til det å drive misjon.