Minneord

Jeg har to sønner på 3 og 1 år. De er Livet, med stor L, i dets fylde og bredde. Deres gleder og sorger uttrykkes til det fulle, på både godt og vondt. Min eldste sønn klatrer høyt og lavt, og kjenner gjemmestedet til alle goder i huset. Hvis jeg finner ham med tyvgodset sitt, er det dyp sorg han uttrykker idét jeg tar bort det han holder kjært. "Men.." begynner han. "Det var jo min. Jeg har fått den. Jeg er ikke ferdig." Tårene hans triller, og hans følelser uttrykkes i slik grad at jeg kan kjenne sorgen hans over å se noe han elsker gli ut av hendene hans.

Da livet til Farmor rant ut, føltes det som om jeg prøvde å holde fast på sand som uunngåelig svant henn mellom hendene mine. Hun var jo min. Jeg hadde fått henne i gave, som en umistelig skatt i livet. Jeg var ikke ferdig.

Jeg hadde ikke fått nok av stundene rundt kveldsbordet med henne. Jeg var ikke ferdig med å høre henne le av seg selv, eller le av meg. Jeg var ikke ferdig med å høre henne i andre enden av telefonen. Jeg var ikke ferdig med kaffepausene i hagen eller hennes eksperimentelle planting av poteter. Jeg var ikke ferdig med å oppleve livet sammen med henne. Hun gav meg så mye, ved å gi sin tid og ved å lytte.

Hun holdt hånden min i sin, og lot meg kjenne trygghet. Hun stoppet mine blødende sår og tok varsomt bort smerten. Hun åpnet seg slik at jeg fikk se hvem hun var. Likevel tror jeg noen ganger at det jeg så kun var et glimt av hele henne. Hun var liten, men likevel så stor.

Farmor levde i nesten 97 år. Når jeg ser tallet og ordet, 97 år, er det nesten som om det er synonymt med "livets slutt". Men i så mange andre sammenhenger er tallet enda så lite. For meg var ikke Farmor bare en gammel dame. For meg var hun et fantastisk menneske fylt med liv. Et menneske med glimrende humor, selvironi, pågangsmot, kjærlighet og visdom.

Farmor fortalte meg en gang om en av de første dagene etter hun og Farfar var ankommet Etiopia. Hun sa at hun så et lite barn bli badet av sin mor. Hans hud skinte som bronse i solskinnet, og hun sa at hun tenkte "dette er menneskene jeg skal elske". Så enkelt fortalt, men likevel vist. Ikke en tungt utdypet misjonsstrategi. Hun så menneskene, og hun visste hun var kalt til å elske dem. Slik Kristus elsker oss.

Jeg klarer ikke flykte fra fortvilelsen jeg kjenner på. Jeg kjenner på sinne mot døden. Sinne mot alderdom som stjal et høyt elsket liv. Likevel vet jeg at døden ikke tok Farmor. En sliten kropp har falt til ro, men hun er lovet Livet, sammen med sin Frelser. Evigheten, som starter med vår vandring med Jesus her på jord, fortsetter videre når hjertet stopper. Det er den del av Livet hvor vi skal få være Hjemme, og ikke lenger måtte oppleve oppbrudd og avskjed. Det er den del av evigheten som er enda skjult for våre øyne, men som gir hjertet håp og fremtidstro. Hvor en sliten rygg blir sterk, og svake øyne ser klart. Hvor hun får se, ansikt til ansikt, Ham som hun gav sitt liv til her på jord. Hvor hun får ta del i lovsang sammen med alle dem som fikk ta del i Livet pågrunn av hennes vitnesbyrd.

Kamerun, 13.5.15
Anna Birgitte Lindtjørn Berge
(lest opp på minnestunden På Ogna bedehus etter begravelsen)