Ikke alltid så lett med prosjekter

For noen dager siden døde en kvinne da hun ankom sykehuset i Arba Minch. Det gikk så alt for lang tid fra fødselen startet i en landsby i Konso til hun ankom sykehuset. Livmoren sprakk (uterusruptur), og hun døde pga blødning.

For meg er dette spesielt tankevekkende. I over 50 år, drev vi (NLM og Mekane Yesus Kirken) en god klinikk i Konso. De hadde en ambulanse, og kvinner som trengte hjelp kunne kjøres til sykehuset, 8 mil unna.

I ett år har denne klinikken vært stengt. Ambulansen brukes ikke. Støtten fra Norge opphørte. Det kalles for ”utfasings - strategi”. Målsetningen var at klinikken skulle fortsette uten norsk støtte. For kvinnene i Konso opphørte også tilgangen på god fødselshjelp og ambulanse. Institusjonen var ikke levedyktig.

Hvor riktig er det å stoppe et prosjekt når livsviktige tjenester for befolkningen kanskje vil opphøre? Jeg tror organisasjonene må tenke gjennom sine strategier. Det er nødvendig med lokalt eierskap, og å sikre lokale driftsmidler. Noen ganger tar dette tid.