I Etiopia er det nå stor politisk aktivitet. I mange måneder har det nesten vært umulig å få avtaler til samtaler med politiske ledere. Først var det valg på nasjonalforsamling og på regionforsamlingene. Siden juni har lederne på regions, zone (fylke) og woreda (under-fylke) nivå arbeidet aktivt for det som på folkemunne heter ”transformation”.

Etiopia har hatt en sterk økonomisk vekst de siste årene, og nå ønsker de å komme opp av fattigdomgrøfta innen noen få år. Derfor må landet omformes.

De siste dagene er f eks alle offentlige budsjetter offentliggjort, og folk leser om budsjettvedtak på oppslagstavler og på telefonstolper. Det skal være åpenhet omkring arbeidet. Men, mer enn det er det vanskelig å få vite.

Innen helsearbeid skal det bygges et sykehus per 100.000 mennesker. På disse primærsykehusene skal det kunne utføres keisersnitt, og hovedformålet er å minske mødredødelighet. Andre sykehus skal heretter kalles for General Hospitals, og behandlingkvaliteten skal bedres.

Etiopia har utdannet mange tusen helsearbeidere de siste fem år, først og fremst health extension workers, sykepleiere og health officers. Nå skal det utdannes mange flere leger og spesialist sykepleiere, f eks anestesisykepleiere. Det skal i løpet av noen år opprettes fem nye læresteder for legeutdanning. På disse lærestedene skal det gis fire års utdanning av personer som allerede har en helsefaglig grunnutdanning. En av disse lærestedene skal være i sør Etiopia, mest sannsynlig i Yirga Alem. Lærestedene skal være underlagt helseministeriet, og det ser ut til at det er uoverensstemmelse med universitetene om denne utdanningen.

Det gleder meg at health extension programmet skal nå få oppgaven å diagnostisere og oppspore pasienter med tuberkulose. Dette er en følge av Esifanos Birru og Daniel Gemechu gode PhD arbeider.

De siste fire ukene har vi hatt ferie i Norge. Det har vært noen herlige dager.

Men, som lege med arbeid i Etiopia er jeg noe forundret over all omtalen av svineinfluensa. Dette er en mild influensa. Per i dag er det meldt 677 norske pasienter med denne sykdommen. Ingen er døde. Sykdommen rammer vesentlig unge voksne mennesker, noe som tyder på at de som er over 50 – 60 år har vært i kontakt med et lignende virus før. Erfaringene fra Norge er sammenlignbare med influensaepidemien i andre land. På verdensbasis var det per 31.juli meldt om 1154 dødsfall og i Europa var dødeligheten 0,16%.

I Etiopia arbeider vi med å varsle malaria epidemier. Vi erkjenner at dette er vanskelig, og i våre modeller greier vi ikke å forutsi malaria utbrudd på en god måte. Det vanskeligste er å si hvor mange som vil bli syke. Influensa er en ”enklere” sykdom enn malaria, da smitten er direkte fra en person til en annen.

Det ser ut til at norske helsemyndigheter er sikre på at dette vil bli et omfattende epidemi. De regner med at 300.000 nordmenn vil bli syke hver uke. I England ser antallet influensatilfeller å være på retur, etter at 110.000 mennesker ble syke i forrige uke. Og England han mange flere mennesker og en mye større befolkningstetthet enn Norge.

Og, nordmenn er engstelig, det viser de mange innslagene på fjernsynet. Men, er det så sikkert at dette vil bli en så alvorlig epidemi som Folkehelseinstituttet tror? Selv regner jeg med at det vil ligne en vanlig sesong influensa, og at flest unge vil bli smittet. Men, noen ny ”Spanskesyke” med mange tusen dødsfall tror jeg ikke det blir.

Det er betryggende at myndighetene styrker helsetjenesten, og kjøper tiltrengt medisinsk utstyr. Det kan verdens rikeste land gjøre.

For meg er det imidlertid et paradoks at det brukes så mye ressurser til å bekjempe en epidemi som har så liten dødelighet. For, hver dag dør 8000 personer av tuberkulose, og hver time dør en jumbofly last med barn av underernæring. Denne diskrepansen er det ingen som tør diskutere i ”sommer-Norge”.

I et intervju i "På Høyden", Universitetet i Bergens nettavis, forteller Daniel Datiko om sitt dokorgradsarbeid:

Ved å innføre lokale helsearbeidere som alternativ til behandling ved klinikker og sykehus, ble langt flere tuberkulosepasienter oppdaget og behandlet:

• Mens 70 prosent av tuberkulosetilfellene i befolkningen ble oppdaget med innføringen av lokale helsearbeidere, ble 30 prosent oppdaget av de som oppsøkte sykehus.
• Med lokale helsearbeidere ble 90 prosent av pasientene helbredet, mot 80 prosent for de som oppsøkte sykehus.
• Kostnadene ble redusert med 60 prosent ved å innføre lokale helsearbeidere.
  

Gir kortere reisetid
Tidligere måtte befolkningen reise langt for å avlevere prøver og bli behandlet. De måtte regne med å gå opp til seks timer til fots for å komme seg til nærmeste sykehus. Ikke bare måtte de reise langt og tape arbeidstimer. De måtte også dekke kost og losji for et par dager. I tillegg reiser en etiopier aldri alene på sykehus. De tar gjerne med seg tre-fire slektninger på turen. Dette hadde nok gått greit hvis det hadde vært snakk om én tur. Men tuberkulosebehandlingen krever at en oppsøker behandlingsstedet 66 ganger i løpet av seks måneder, sier Datiko. Med innføringen av de lokale helsestasjonene trenger ingen å gå lenger enn fem kilometer fra hjemmet. Stasjonene tilbyr både spyttprøver og antibiotikabehandling ved bekreftet sykdom.

Fanger opp flere kvinner
Datiko synes det er gledelig at mange flere kvinner kommer til behandling, når medisinene blir tilgjengelige i nærområdene. Kvinner befinner seg lavest på den sosiale rangstigen. De har minst penger, og kulturen begrenser deres handlefrihet. De må blant annet spørre mennene om å få lov til å bevege seg utenfor hjemmet, sier Datiko.

Referanse:
Datiko DG, Lindtjørn B (2009): Health Extension Workers Improve Tuberculosis Case Detection and Treatment Success in Southern Ethiopia: A Community Randomized Trial. PLoS ONE 4(5): e5443. doi:10.1371/journal.pone.0005443