Misjonærbarn

Misjonærbarns selvmedlidenhet

Hanne Nabintu Herland skriver 21.12.2009 et tankevekkende innlegg på Verdidebatt.no om ”Misjonærbarns selvmedlidenhet”.

Hun sier at IRIS rapporten også kan ”tolkes slik at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre”.

Hun er, som mange misjonærbarn, kritisk til at barn som er oppvokst i utlandet fremstilles som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra lærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Misjonærbarns oppvekst

Media forteller i dag om norske misjonærbarns oppvekst. Funnene fra undersøkelsen samsvarer med flere tidligere studier.

Det er Forskningsstiftelsen IRIS i Stavanger som har gjennomført en omfattende undersøkelse og spurt norske misjonærbarn som bodde i utlandet i perioden 1950 til 2000 om hvordan de opplevde tilværelsen.

Omsorgssvikt, seksuelle overgrep og langvarig atskillelse fra foreldrene er noen karakteristikker som framheves.

Undersøkelsen viser at barn som bodde på internat hadde flere negative senvirkninger enn misjonærbarn som ikke bodde på internat. Sju prosent forteller at de ble utsatt for seksuelle overgrep mens de bodde på internat, og at få fikk hjelp i forbindelse med overgrepene. En stor andel av misjonærbarna forteller også at de ble mobbet. Dette er de mest negative sidene ved rapporten, og representerer undersøkelsens viktigste funn.

Da misjonsorganisasjonene var ansvarlig for internatdriften, har organisasjonene et objektivt ansvar for disse hendelsene.

Det er fra tidligere mediaoppslag kjent at seksuelle overgrep ofte forekom på internatet i en periode i Japan. Slike detaljer framkommer ikke i undersøkelsen. Det er viktig at denne informasjonen blir tilgjengelig, slik at det ikke stigmatiserer lærere og omsorgspersoner på de andre skolene.

Men, undersøkelsen viser også at misjonærbarn som gruppe er meget høyt utdannet: sitat: ”Utdanningsnivået blant respondentene er ekstremt skjevt i forhold til den norske befolkningen, med 83 prosent universitets- og høgskoleutdanning mot 25 prosent i normalbefolkningen”. Som gruppe opplever misjonærbarn en meget god selvrapportert helse, og som gruppe er det svært lav skilsmisseprosent, og 90 % av de gifte sier at de er svært lykkelige i parforholdet.

Forskerne sier at de har problemer med å tolke informasjonen da de ikke har noen gode sammenligningsgrupper. En manglende kontrollgruppe er den største svakheten ved undersøkelsen. Undersøkelsen er deskriptiv (survey), og det svekker validiteten og vanskeliggjør en god analyse av dataene.

Om misjonærbarn

Mange har skrevet mye negativt om det å vokse opp som misjonærbarn. Noen barn har hatt traumatiske opplevelser og en trist barndom.

Men, av avisoppslagene skulle en tro at alle vi som er misjonærbarn bare har negative opplevelser. Det er vel slik med de fleste sosiale grupper at det er en stor variasjon i hvordan folk opplever sin oppvekst. Og, tidligere undersøkelser viser at misjonærbarn (som gruppe) greier seg meget godt sammenlignet med grupper som for eksempel vokser opp i Norge.

Nå ser jeg av den nye debattsiden i Vårt Land (verdidebatt.no) at noen skriver positivt om det å vokse opp som misjonærbarn. Det er fint at noen nyanserer denne debatten. En hjertelig takk for gode innlegg av bl a Espen Lundager, S Fossland og Asbjørn Kvalbein.