Hanne Nabintu Herland skriver 21.12.2009 et tankevekkende innlegg på Verdidebatt.no om ”Misjonærbarns selvmedlidenhet”.

Hun sier at IRIS rapporten også kan ”tolkes slik at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre”.

Hun er, som mange misjonærbarn, kritisk til at barn som er oppvokst i utlandet fremstilles som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra lærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Media forteller i dag om norske misjonærbarns oppvekst. Funnene fra undersøkelsen samsvarer med flere tidligere studier.

Det er Forskningsstiftelsen IRIS i Stavanger som har gjennomført en omfattende undersøkelse og spurt norske misjonærbarn som bodde i utlandet i perioden 1950 til 2000 om hvordan de opplevde tilværelsen.

Omsorgssvikt, seksuelle overgrep og langvarig atskillelse fra foreldrene er noen karakteristikker som framheves.

Undersøkelsen viser at barn som bodde på internat hadde flere negative senvirkninger enn misjonærbarn som ikke bodde på internat. Sju prosent forteller at de ble utsatt for seksuelle overgrep mens de bodde på internat, og at få fikk hjelp i forbindelse med overgrepene. En stor andel av misjonærbarna forteller også at de ble mobbet. Dette er de mest negative sidene ved rapporten, og representerer undersøkelsens viktigste funn.

Da misjonsorganisasjonene var ansvarlig for internatdriften, har organisasjonene et objektivt ansvar for disse hendelsene.

Det er fra tidligere mediaoppslag kjent at seksuelle overgrep ofte forekom på internatet i en periode i Japan. Slike detaljer framkommer ikke i undersøkelsen. Det er viktig at denne informasjonen blir tilgjengelig, slik at det ikke stigmatiserer lærere og omsorgspersoner på de andre skolene.

Men, undersøkelsen viser også at misjonærbarn som gruppe er meget høyt utdannet: sitat: ”Utdanningsnivået blant respondentene er ekstremt skjevt i forhold til den norske befolkningen, med 83 prosent universitets- og høgskoleutdanning mot 25 prosent i normalbefolkningen”. Som gruppe opplever misjonærbarn en meget god selvrapportert helse, og som gruppe er det svært lav skilsmisseprosent, og 90 % av de gifte sier at de er svært lykkelige i parforholdet.

Forskerne sier at de har problemer med å tolke informasjonen da de ikke har noen gode sammenligningsgrupper. En manglende kontrollgruppe er den største svakheten ved undersøkelsen. Undersøkelsen er deskriptiv (survey), og det svekker validiteten og vanskeliggjør en god analyse av dataene.

NLM ønsker ikke å bli et kirkesamfunn nå. Det vedtok generalforsamlingen med nesten to tredjedels flertall.

Det ble lagt merke til at organisasjonens høyeste organ ikke fulgte de råd som kom fra rådsmøtet, administrasjonen og hovedstyret. Flertallet på generalforsamlingen ønsket at saken skal utsettes. Men, mange var i mot å opprette egen frikirke. Og, mange vurderer fortsatt medlemskap i Den norske kirke for formålstjenlig for NLM.

På forhand uttalte Generalsekretær Ola Tulluan at han regnet med 60 % av delegatene ville støtte forslaget om å opprette et eget trossamfunn. Det var også merkelig at personer i NLMs administrasjonen engasjerte seg så sterkt (Dagen 8. juli) i et spørsmål som avgjøres av generalforsamlingen. Rådsmøtet, generalsekretæren og administrasjonen ser ut til å være er i utakt med grasrota.

Og, om NLMs Hovedstyret ønsker å fortsette utredningen av eget trossamfunn, bør dette gjøres grundigere og mer balansert.

Men, konklusjonen fra generalforsamlingen er at organisasjonen ønsker å bringe evangeliet ut, og vil ikke kaste bort tiden på kirkepolitikk.

Dette innlegget er også publisert som en kommentar på Vårt Lands Verdidebatt.

Det er nå over ett år siden den nye skolen i Shala i Woito ble tatt i bruk. Skolen er en gave fra Norge, og er den fineste skolen i Woito området. Og, skolen brukes! Det er 169 elever ved skolen, 68 jenter og 101 gutter. 96 elever avsluttet nå første klasse, og det viser at de fleste elevene begynte på skolen da bygget ble tatt i bruk.

For en uke siden var det ”foreldrenes dag”. Bildene viser skolebygningene, og elever som stolt viser fram karakterboken etter avsluttet skoleår.

For 17 – 18 år siden var det ikke noen fra denne folkegruppen som kunne lese eller skrive. Nå samles stolte foreldrene til skoleavslutning. Og, etter hvert begynner Tsemai folket å få sine egne til å lede sitt fylke (woreda) og lokal administrasjon.

Et sentralt spørsmål i misjonshelsetjenesten er hvordan misjonsorganisasjonene skal en drive en klinikk, sykehus eller helseprogram.

Gjennom historien har enkeltpersoner og misjonsorganisasjoner opprettet klinikker eller sykehus. Noen av de beste institusjonene oppstod på denne måten.

Det er relativt lett å starte et arbeid. Men før eller senere møter institusjonen utfordringene: Hvordan skal arbeidet videreføres? Hvem skal eige og drive institusjonen?

Kontinuerlig arbeid
Helsearbeid må drives kontinuerlig, og er et nasjonalt anliggende. Arbeid er underlagt lover og lisensbestemmelser. Og, godt helsearbeid innebærer god samhandling mellom institusjoner.

Vi kan lære av historien. I India fungerer fortsatt over 300 tidligere misjonssykehus. Noen er i dag store universitetssykehus som tilbyr utdanning og gir god behandling. De har utviklet gode driftsmodeller som gjør dem i stand til å drive sykehusene innen de rammer som er i landet.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. Her er de fleste misjonssykehus lagt ned eller overtatt av staten. Noen kommersielle og veldedige sykehus finnes i enkelte større byer. I de tilfeller der kirkene skulle overta institusjonene var kirkene for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus.

Samarbeid
Erfaringer viser at i land som Etiopia er det mest realistiske og levedyktige modellen at sykehusene eies og drives av de offentlige.

Myndighetene inviterer organisasjoner til å delta i denne dugnaden. Det offentlige betaler lønninger, og andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne økonomiske modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er basert på erfaringene fra tidligere misjonssykehusene i Yirga Alem og Arba Minch. Selv om modellen krever tilpasning og fleksibilitet fra misjonsorganisasjonenes side, er erfaringene positive, og fremmer god pasientbehandling, en dynamisk organisasjonsutvikling og et levedyktig helsearbeid.

_________________
(Dette stykket er også publisert på http://www.verdidebatt.no/berntlindtjorn/)

Tags: Misjonshelsetjeneste

Vårt Land har nylig åpnet debattsiden verdidebatt.no

Der har jeg skrevet noen tanker om misjon og sosialt engasjement: se
Fortsatt behov for misjonshelsetjeneste?

Tags: Misjonshelsetjeneste

I går var 33 jordmødre, sykepleiere, helseoffiserer og leger samlet i Arba Minch for å drøfte hvorledes vi kan bedre fødselsomsorgen i regionen. De kom fra åtte sykehus og helsesentra.

Siden prosjektet startet høsten 2008, utfører nå det nye sykehuset i Saula regelmessig keisersnitt. To jordmødre fra helsesenteret i Kemba har fått praktsk opplæring, og antall fødsler ved institusjonen er doblet. Og, over 100 keisersnitt er de siste månedene utført av helseoffiserer.

Men, med økende oppmerksomhet omkring dette viktige arbeidet, får vi vite mer om det som vi ikke makter. Det er store befolkningsgrupper som bor for langt borte fra de få sykehus som kan operere.

Bare den siste uken har jeg fått vite av helseoffiseren i Melokoza at tre kvinner døde under fødsel i området helt vest mot Omodalen. Av fire kvinner med uterusruptur som kom til Kemba helsesenter i forrige uke, døde to før nådde sykehuset i Arba Minch.

Og forstsatt uro i Gidole gjør at sykehuset ikke kan besøke utpostene, og færre kvinner kommer til sykehuset. To kvinner Gumaide området døde de siste to ukene. Nå håper alle på fred, for sosial uro fører til økt dødelighet, både hos mødre og hos barn.

Utfordringene i prosjektet er således store og mange, og det er et møysommelig arbeid å dyktiggjøre personell og institusjoner til å kunne utføre god fødselsomsorg. Om noen uker begynner fire nye helseoffiserer fra Kemba, Konso, Gidole og Jinka på sin utdanning. Jeg håper at vi mot slutten av 2009 vi oppleve at disse institusjonene har begynt å utføre keisersnitt.

Mange har skrevet mye negativt om det å vokse opp som misjonærbarn. Noen barn har hatt traumatiske opplevelser og en trist barndom.

Men, av avisoppslagene skulle en tro at alle vi som er misjonærbarn bare har negative opplevelser. Det er vel slik med de fleste sosiale grupper at det er en stor variasjon i hvordan folk opplever sin oppvekst. Og, tidligere undersøkelser viser at misjonærbarn (som gruppe) greier seg meget godt sammenlignet med grupper som for eksempel vokser opp i Norge.

Nå ser jeg av den nye debattsiden i Vårt Land (verdidebatt.no) at noen skriver positivt om det å vokse opp som misjonærbarn. Det er fint at noen nyanserer denne debatten. En hjertelig takk for gode innlegg av bl a Espen Lundager, S Fossland og Asbjørn Kvalbein.

I norske aviser ser jeg at utdrivelse av onde ånder igjen er til debatt. Det ser ut til å være karismatiske miljøer som fremmer slik tvilsom virksomhet.

Noen, som hevder å være sannhetsvitner, sier at de har sett personer med onde ånder i Etiopia, eller i midt-Østen. I mine mange år som lege i Etiopia, har jeg opplevd at både prester og misjonærer har forsøkt å drive ut "onde ånder". Ikke sjelden har jeg senere møtt disse "besatte" personene som pasienter. Noen har psykiatriske lidelser. Erfaringene fra Institutt for sjelesorg på Modum er lignende.

Jeg husker spesielt en ungdom som prester og misjonærer "hadde til behandling" i flere dager. Senere behandlet vi denne ungdommen for en alvorlig psykose. Jeg kaller slike "demonutdrivelser" for overgrep. Dessverre viser enkelte prester og misjonærer manglende forståelse for slike lidelser.

I Etiopia, og deler av Midt-Østen, finnes en såkalt " Zaar possession cult" (Zaar besettelses-kult). Dette er et fenomen som en finner blant muslimer, animister, ortodokse kristne og blant protestanter. Det er særlig unge kvinner som "rammes". Dette er et kulturelt fenomen, ofte med hysteriforme reaksjoner. Under forskningsarbeid i Zwai området i Rift dalen for noen år siden møtte jeg en ung kvinne "som hadde satan" (oversatt uttrykk for besettelse). Behandlingen bestod i at hun måtte bo sammen med en muslimsk lærd mann i tre døgn. Igjen, et alvorlig overgrep mot en ung kvinne.

Zaar-kult lignende reaksjoner har jeg også sett når pasienter våkner etter ketalar narkose. Dette er en narkose som postoperativt kan føre til forvirring i oppvåkningsperioden.

I tillegg til Zaar kulten, kommer enkelte pårørende som mener at deres slektning har "satan". Disse pasientene har ofte hjerneskader, epilepsi eller annen alvorlig sykdom.

Desverre finnes ikke så mange skriftlige kilder om lokalhistorie i Etiopia. For noen år siden samlet svenske historikere endel informasjon om Etiopia. Dette finnes på hjemmesiden til Afrika Instituttet ved Uppsala Universitet. Som barn bodde jeg mange år i Dilla, derfra kan vi lese følgende historie om NLM misjonærer, også som som kirkebyggere:

NLM Mission work was started in an old former bar near the centre of the town. In late 1950 NLM could start using a large site in direction towards lake Abaya. It was situated only 20 metres from the limit of the town, so among the missionaries the site was popularly called 'Limit 20'. The first family dwelling was ready by mid-1951. By late 1960s there were 20 buildings. Including students there were then about 130 people living within the mission site.

There were no building experts involved. The first church collapsed twice in bad weather, but the third time it was more solidly constructed.

In 1950-1969 about 1,000 children passed throuugh the NLM primary school in Dilla. By the end of that period there were 7 Ethiopian and 2 Norwegin teachers. Students were generally given money for food and had to arrange their own households.

I The Lancet (28.2.2009), et velrenommert engelsk medisinsk tidsskrift, kan vi lese om Dr Denis Mukwege fra Kongo. Han forteller at han fikk interessen for å studere medisin etter at han spurte sin far, som var prest, hvorfor han ikke kunne både behandle og be for syke barn. Han studerte medisin i Burundi og fikk videreutdanning i Frankrike. Under den blodige krigen i øst Kongo har han vært foregangsmann i å hjelpe kvinner med krigsskader. Og det er kombinasjonen av god menneskelig omsorg og god medisinsk behandling som kjennetegner hans gode arbeid. Arbeidet støttes av svensk pinsemisjon, og han har fått flere priser for sin fantastiske innsats.

Uken før (21.2) skriver Samuel Loewenberg om de mange og nye amerikanske smågruppene som starter medisinsk arbeid i Afrika, og roser katolske og lutherske kirker for deres seriøse arbeid som er integrert i nasjonale helseprogram.

Tidligere blogginnlegg om misjonshelsetjeneste:

• Misjon og de fattige
• Nasjonale kirker og sykehusdrift
• Misjonshelsetjeneste
• Ikke alltid så lett med prosjekter

Tags: Misjonshelsetjeneste

Mange forbinder ordet misjon med hjelp til fattige og syke. Og, i noen afrikanske land, driver fortsatt misjon og kirker en vesentlig del av helsearbeidet.

Dette ser ut til å endre seg nå. Mange misjonsorganisasjoner er opptatt av å utforme strategier. Og planer må være korrekte,- teologisk riktige. Strategene møtes, og de studerer folk og folkegrupper, og nye planer utformes på bakgrunn av statistikk. Vi blir fortalt at det viktigste er å arbeide blant unådde folkegrupper. Så, om en folkegruppe har bare noen få kristne, vil den være en del av den nye strategien, mens et annet område med noen flere kristne blir utelatt. Sykdom, fattigdom, nød, og lidelse er begreper som er fraværende i teologenes strategitenkning. Og, i den grad sosialt arbeid er en del av de nye planene, blir sosialt virke og helsearbeid et middel i en den nye misjonsstrategien.

Men, er virkeligheten så enkel? Er ikke misjon lenger opptatt av å hjelpe de mange som lider? Har ikke utdanning og helsearbeid sin egenverdi?

Hvor rett var det for eksempel å stoppe livsviktig helsearbeid slik NLM gjorde i Konso i 2007, en av de fattigste og marginaliserte folkegruppene i Etiopia? Mange er uenig i NLMs nye valg. “Er ikke en fattig og syk kvinne i sørvest Etiopia like mye verdt som en person i et land med flere unådde folkegrupper”, er argumenter jeg hører fra mine etiopiske venner i Mekane Yesus kirken.

Er misjonshelsearbeidet bare et middel for å nå nye folkegrupper med evangeliet?

Dette er spørsmål om misjonsorganisasjonene er troverdige. Jeg tror NLM på ny bør reflektere over en mer helhetlig tilnærming til det å drive misjon.

Tags: Misjonshelsetjeneste

I Misjonssambandet foregår det en viktig debatt om framtidig kurs for organisasjonen. Noen ønsker å gjøre organisasjonen om til et kirkesamfunn.

Dette er en utvikling som har pågått i flere år, og som jeg tror vil skade NLMs viktigste oppgave: A drive ytremisjon.

Jeg har skrevet et debattinnlegg i Dagen om dette. Dagen-debatt-Bernt Lindtjorn

Den norske ambassaden i Addis Ababa hadde nylig en reportasje fra et beøk til Arba Minch Hospital.

I India greier nasjonale kirker å drive store sykehus. Gode eksempler er Christian Medical College i Vellore og St.John's National Academy of Health Sciences i Bangalore i sør India. Begge sykehusene er store universitetssykehus som tilbyr moderne og god behandling. Disse sykehusene har utviklet en driftmodell som gjør dem i stand til å drive sykehusene med midler fra India. De har også utviklet betalingssystemer som gjør det mulig for fattige pasienter å få god behandling.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. I hovedstaden og enkelte større byer finnes det i dag private sykehus som drives kommersielt, eller med økonomisk støtte fra kirker eller misjoner i vesten.

En studie fra Nepal og India, konkluderte at de nepalske kirkene var for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus. Erfaringene fra Etiopia er tilsvarende de fra Nepal. I Konso har vi opplevd at en god klinikk ikke lenger fungerer etter at misjonen trakk seg ut.

I Etiopia er den mest realistiske og levedyktige (sustainable) modellen at sykehusene eies og drives av fylket (staten). Fylket betaler lønninger. Andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er i stor grad basert på mange års erfaring fra de NLM støttende sykehusene i Yirga Alem og Arba Minch.

For noen dager siden døde en kvinne da hun ankom sykehuset i Arba Minch. Det gikk så alt for lang tid fra fødselen startet i en landsby i Konso til hun ankom sykehuset. Livmoren sprakk (uterusruptur), og hun døde pga blødning.

For meg er dette spesielt tankevekkende. I over 50 år, drev vi (NLM og Mekane Yesus Kirken) en god klinikk i Konso. De hadde en ambulanse, og kvinner som trengte hjelp kunne kjøres til sykehuset, 8 mil unna.

I ett år har denne klinikken vært stengt. Ambulansen brukes ikke. Støtten fra Norge opphørte. Det kalles for ”utfasings - strategi”. Målsetningen var at klinikken skulle fortsette uten norsk støtte. For kvinnene i Konso opphørte også tilgangen på god fødselshjelp og ambulanse. Institusjonen var ikke levedyktig.

Hvor riktig er det å stoppe et prosjekt når livsviktige tjenester for befolkningen kanskje vil opphøre? Jeg tror organisasjonene må tenke gjennom sine strategier. Det er nødvendig med lokalt eierskap, og å sikre lokale driftsmidler. Noen ganger tar dette tid.

Før revolusjonen i Etiopia i 1974 var det ingen vegforbindelse til de isolerte fjellområdene i sørvest Etiopia. Kommunistene forbød misjonsorganisasjoner å arbeide der.

Da nåværende president i Mekane Yesus Kirken, Iteffa Gobena, samtalet med NLMs Hovedstyret for ni år siden, ba han NLM å være med kirken til folket i sør vest Etiopia. Selv husker jeg også godt en delegasjon fra Dawro fylke som besøkte oss i Yirga Alem i 2002. Vegen fra Soddu til Jimma var nettopp åpnet og de ville at NLM skulle hjelpe.

Jeg har flere ganger besøkt sykehuset i Tercha (bildet til venstre viser Tercha by). Over en halv million mennesker bor i Dawro fylke. Folkegruppene praktiserer den alvorligste formen av omskjæring av jenter. Mange kvinner med fødselskomplikasjoner dør eller får alvorlige fødselsskader, som fistelsykdom.

Myndigheter og folket i fjellene i sørvest Etiopia inviterer, og ber misjonsorganisasjoner om hjelp.