Misjon

Ato Emmanuel Abraham

imgres
Emmanuel Abraham var kanskje den viktigste lederen Mekane Yesus Kirken (EECMY) har hatt. Han døde lørdag 22. Oktober. Han var 104 år gammel.

Ato eller His Excellency Emmanuel Abraham var Etiopisk embedsmann, statsråd og ambassadør, og president i Mekane Yesus kirken. Han kom fra en fattig bakgrunn, tilhørte ikke den herskende Amhara stammen, og var en evangelisk kristen. Han var en av de få av keiserens ministre som ikke ble henrettet av Derg regimet 23. november 1974. Kommunistene fant ikke noe galt han hadde gjort som ansatt av Keiser Haile Selassie I.

Mine minner om denne betydningsfulle og historiske personen er imidlertid personlig. Jeg ble kjent med han som gutt da han og min far var i ledelsen av kirken. Senere gikk jeg på den engelske skolen (Sanford) med hans yngste sønn, og var hjemme hos dem flere ganger. I slutten av 1980 årene, da jeg holdt på med mitt doktorgradsarbeid, ble vi sittende sammen på flyet fra Addis til London. Mitt arbeid grenset også inn på hvorledes Etiopia gjennom nyere historie hadde håndtert hungersnødskatastrofer, og jeg fikk en lang innføring hvor sammensatt og hvor konfliktfylt landet Etiopia er. Dette er også tema han tar opp i sin bok: Reminiscences of My Life (Oslo 1995).

Eivind Johannes er tilbake i Sør Sudan

Etter at Eivind Johannes og Nadia og barna måtte flykte fra Juba i Sør Sudan har de bodd i Nairobi. Denne uken er Eivind Johannes i landet. Masse å gjøre. Mange som trenger hjelp.

Her er dagens rapport fra en utfordrende dag. Jeg synes det var fantastisk at de fikk evakuert 19 barn, de fleste jenter, fra et barnehjem i det urolige Yei. Lille Anthony med den røde genseren ble for en tid siden funnet helt alene på et marked. Nå er han og de andre i tryggere omgivelser.

tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco1_250tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco2_250
tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco3_250tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco4_250
tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco5_250tumblr_ocqe2f5mOV1r3dbrco6_250
For en dag! I morges leverte vi 800kg med forsyninger for MedAir i Renk helt nord i Sør Sudan. MedAir gjør et fantastisk arbeid blant flyktninger der og de er helt avhengig av flytransport.

Så ble vi kontaktet sent i går kveld om vi kunne evakuere 20 barn, hovedsakelig jenter, fra et barnehjem i Yei. Det har vært mye kamper i og rundt Yei og det pågår forferdelige angrep på sivilbefolkningen. Mange er drept de siste ukene og barnehjemmet var redd for barnas sikkerhet og ville derfor evakuere dem. Så etter jeg kom tilbake fra 6-timers turen til Renk og tilbake satte vi inn alle setene og etter 20 minutt var jeg igjen i luften på vei til Yei. Mens jeg bordet barna var det mange andre som kom og tryglet om å få bli med. Folk er livredde og flykter fra byen.
Det var vondt å måtte si nei. To turer til Yei måtte til for å få alle barna ut og til sammen ble det 8 timer og 20 minutt i luften idag.

Midt i all ondskapen som foregår i dette landet er Gud til stede og aktiv, gjennom individer og organisasjoner som MedAir, Confident Children Out of Conflict og MAF.

Se også Nadia og Eivind sin webside.

Dilla

thumb_IMG_1037_1024thumb_IMG_1041_1024
I dag har jeg vært i Dilla. Vi drøftet planene for tre PhD studenter, to kvinner og en mann. De er fra Dilla området, og skal arbeide med problemstillinger om hvordan alle i en befolking kan få tilgang på gode helsetjenester. De skal spesielt arbeide med barne- og mødrehelse. Vi møttes i et klasserom på den gamle sykehustomta hvor SIM i sin tid hadde et lite sykehus. Nå bygges det et 600 sengers sykehus i seks etasjer!

Senere møtte jeg presidenten på Dilla Universitetet og han sa at denne dagen kanskje er starten på doktorgradsutdanning innen helsefagene i Dilla.

Etterpå besøkte jeg Mekane Yesus tomta. Jeg har bodd på den tomta i mange år som barn. Mange gode minner. Den tidligere heimen min (øverste bilde) er nå nesten falleferdig og huser to prestefamilier. Noen av min mors planter er blitt større trær.

Jeg traff også rektor på bibelskolen (nederste bilde). Han holder på å skrive historien til skolen, og han ville vite mye om min far som startet skolen, og at skolen var den viktigste teologiske institusjonen i sør Etiopia fra ca 1952 og til 1972 da skolen flyttet til Tabor i Hawassa.


Bangladesh

70704Bilde4_2-483

I januar reiser Jonatan, Mathea, Gerd Eli og Hallgeir til Bangladesh.

Les fint intervju med dem på Normisjon.no.

Nye operasjonsstuer

opr-yah
Nå er endelig bygget med de nye operasjonsstuene ferdig i Yirga Alem. Det er blitt et fint bygg, med to nye operasjonsstuer, en steriliserings-sentral og et nytt skylle-rom.

I andre etasje skal det være tannklinikk.

Yirga Alem er det største sykehuset norsk misjon har drevet. Det er over seksti år siden arbeidet begynte. Nå er NLMs engasjement avsluttet, og denne gaven til sykehuset er en fin avslutning på et viktig misjonshelsearbeid.

Hva vil NLM med Etiopia-feltet?

imgres
Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har i mange år trappet ned sitt arbeid i Etiopia. Dette feltet har vært det største i norsk misjonshistorie. På det meste arbeidet over 200 NLM misjonærer i landet. Bare i Yirga Alem var det til tider samlet over 50 norske misjonærer, inkludert språkskolen.

NLM konsentrerte seg om tre hovedoppgaver: evangelisering og kirkebygging, helse, og skole. I over 30 år drev NLM de fleste sykehus i sør Etiopia. Den siste folketellingen viser at 55 % av befolkningen tilhører en protestantisk kirke.

Etter evakueringen av NLM misjonærene på 1970 tallen var det ca 80 misjonærer i landet. Nå er det bare noen få misjonærer igjen.
Offisielt sier NLM at de ikke skal slutte i landet. Men, organisasjonen er ikke åpen om sine planer, og det er få konkrete tiltak som vitner om at organisasjonen ønsker å videreutvikle arbeidet i sør Etiopia. Organisasjonen forsøker å etablere noe arbeid mot Somali-regionen i øst, men den strever dessverre med å etablere et levedyktig arbeid.

Tidligere hadde NLM et nært samarbeid med Mekane Yesus Kirken. De siste ti år har dette samarbeidet skrantet og det har til tider vært konfliktfylt. NLM ser nå ut til å være en organisasjon som vil arbeide mer alene. Mangelen på en lokal forankring i Etiopia er nok en av årsakene til at NLM strever med å etablere alternative arbeidsområder til de områdene de har forlatt i sør Etiopia.

Det er opp gjennom 60 år utviklet sterke bånd mellom sør Etiopia og Norge. Og, det gjenstår mange uløste oppgaver. Jeg tror det er viktig at når NLM om noen år ikke lenger støtter arbeid blant folkegrupper i sør Etiopia, så bør andre være med å videreutvikle et samarbeid. Og, et slikt samarbeid må ta hensyn til at sør Etiopia er en region som utvikler seg raskt.

Videre med Evangeliet

8251929350
De siste dagene har jeg lest i boken “Videre med evangeliet; festskrift til misjonslederen Egil Grandhagen” . Han var generalsekretær i NLM i mange år, og spilte en sentral rolle i norsk misjon. Selv lærte jeg han å kjenne som misjonær i NLM, og da jeg var medlem av NLMs Hovedstyre.

Som det sies i boken spilte Grandhagen på mange strenger: Som misjonsstrateg, teambygger, nettverksbygger, forkynner, foredragsholder, veileder, teolog og skribent. Han var en misjonsleder i vid forstand.

Jeg vil anbefale mange å leste boken. Innledningskapittelet av Hans Aage Gravaas gir en oversikt over Grandhagens store virke og innflytelse innen norsk misjon, - og spesielt innen NLM.

Gravaas’ artikkel gir også en analyse av det som har skjedd med organisasjonen siden 2001 da Grandhagen sluttet. Det er et trist faktum at organisasjonen endret profilen, og ble en mindre misjonsorganisasjon. Dette er noe en særlig har sett på Etiopiafeltet, der endringene førte til mindre samarbeid med nasjonale kirker og der NLM ikke lenger fulgte et integrasjonsprinsipp, men mer ønsket å være en norsk organisasjon i Afrika.

Minneord om far

Fredag 15. juli ble min far gravlagt på Ogna Kirke. Mange var samlet for å ta farvel med en kjær far, bestefar og oldefar og venn.

Min yngste bror Olav leste minneordet om far.

Kors-OL begravelse
Ogna kirke
i sol
Navnet Jesus blekner
aldri

Gravfølget
mot gravplassen
Lyden av steg
i grusen

Linerla
på steingjerdet
Sauene
like ved

Storhavet
mot strendene

Bondesønnen
og misjonæren
senkes
i sin barndoms
jord

Hjemme
hos Herren

(Aage Myksvoll © 2011)

Sorg i familien Lindtjørn

Ommund_18_19

8 juli døde min kjære far Ommund Lindtjørn. Han hadde vært syk i noen måneder. Han ble 92 år gammel.

Han var en god far. I familien har vi mange rike og gode minner om han.

Hans livsgjerning var å være misjonær. Mor og far kom til Etiopia i 1949. Han var en av grunnleggerne av Mekane Yesus Kirken, og var sentral i å utforme kirkekonstitusjonen. Hans kall var å være med å bygge denne kirken. I dag har den 6 millioner medlemmer.

Folketellingen i 2007 i Etiopia viste at 55 % av befolkningen i sør Etiopia regionen angir å være protestantiske kristne, hvorav Mekane Yesus Kirken er den største. Dette vil jeg karakterisere som ett av de store undere i kirkehistorien.

Han skal begraves fredag 15. juli kl 13 fra Ogna Kirke.

Mindre misjon, - og penger på bok

NLM ”går som det suser” skriver avisen Vårt Land (26.4.2011), og referer til at organisasjonen har et rekordstort overskudd. Det eneste problemet er at feltene ikke har maktet å bruke opp de tildelte midlene. For, -- NLM har for få misjonærer.

Budsjettbalanse ble viktigere enn misjonsarbeidet. Og, resultatet ble at arbeidet på feltene ble redusert for mye. Igjen en gammel lærdom: det er lettere å bygge ned ett arbeid enn å utvide det. NLMs ledelse har dessverre ikke lært av gamle feil. På 1990 tallet reduserte organisasjonen arbeidet, bare for senere å oppdage at det var så vanskelig å bygge det opp igjen. 15 år senere gjør organisasjonen de samme feil, -- og NLM er blitt en betydelig mindre organisasjon. Og nå har den til og med penger til overs.

Samtidig skriver Vårt Land om disputten i NLM og dannelse av eget kirkesamfunn. I 2009 anbefalte NLMs ledelse å opprette eget trossamfunn. Nesten to tredeler av generalforsamlingen ønsket ikke dette.

Nå blir vi fortalt at et av problemene er et NLM må finne sin identitet.

Og jeg som trodde at NLM først og fremst er en ytremisjonsorganisasjon. Det var i alle fall derfor organisasjonen ble dannet.

BBC, Tony Blair og kristendom

I kveld hørt jeg en debatt på BBC radio fra Canada. Debatten var om religion gjør noe godt i verden.

Det var Tony Blair som forsvarte sin kristne tro. Blair er en fantastisk taler, og bruker et rikt og variert språk. Men når han forsvarte sin kristne tro var det ingen polemisk Blair slik vi kjenner han fra politikken. Han hadde et varmt og godt forsvar for sin enkle og hverdagslige kristne tro.

Motstander var en populær ateist, Christopher Hitchens. Han fikk nok mer applaus enn Blair, etter min mening fordi han representerer en vulgær-ateisme med aggressive innlegg som bar preg av hat og latterliggjøring av alle religiøse, og spesielt de kristne.

Blair fortalte om det store arbeidet kristne utfører. Halvparten av alt helsearbeid i Afrika drives fortsatt av kirker og misjoner. Og selv om vestlig presse oftest skriver nedlatende om Den katolske kirken, driver denne kirken 25% av all AIDS omsorg i verden.

Og, i sør Etiopia ville nok mange si at det var kristendommen som gav dem frihet, og skole for jenter og gutter, og bedre helse, og et bedre liv. At antallet som bekjenner seg til den kristne tro i dag er 55%, og har doblet seg siden 1994, understreker kristendommens gode innvirkning i sør Etiopia.

Misjonærbarns selvmedlidenhet

Hanne Nabintu Herland skriver 21.12.2009 et tankevekkende innlegg på Verdidebatt.no om ”Misjonærbarns selvmedlidenhet”.

Hun sier at IRIS rapporten også kan ”tolkes slik at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre”.

Hun er, som mange misjonærbarn, kritisk til at barn som er oppvokst i utlandet fremstilles som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra lærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Misjonærbarns oppvekst

Media forteller i dag om norske misjonærbarns oppvekst. Funnene fra undersøkelsen samsvarer med flere tidligere studier.

Det er Forskningsstiftelsen IRIS i Stavanger som har gjennomført en omfattende undersøkelse og spurt norske misjonærbarn som bodde i utlandet i perioden 1950 til 2000 om hvordan de opplevde tilværelsen.

Omsorgssvikt, seksuelle overgrep og langvarig atskillelse fra foreldrene er noen karakteristikker som framheves.

Undersøkelsen viser at barn som bodde på internat hadde flere negative senvirkninger enn misjonærbarn som ikke bodde på internat. Sju prosent forteller at de ble utsatt for seksuelle overgrep mens de bodde på internat, og at få fikk hjelp i forbindelse med overgrepene. En stor andel av misjonærbarna forteller også at de ble mobbet. Dette er de mest negative sidene ved rapporten, og representerer undersøkelsens viktigste funn.

Da misjonsorganisasjonene var ansvarlig for internatdriften, har organisasjonene et objektivt ansvar for disse hendelsene.

Det er fra tidligere mediaoppslag kjent at seksuelle overgrep ofte forekom på internatet i en periode i Japan. Slike detaljer framkommer ikke i undersøkelsen. Det er viktig at denne informasjonen blir tilgjengelig, slik at det ikke stigmatiserer lærere og omsorgspersoner på de andre skolene.

Men, undersøkelsen viser også at misjonærbarn som gruppe er meget høyt utdannet: sitat: ”Utdanningsnivået blant respondentene er ekstremt skjevt i forhold til den norske befolkningen, med 83 prosent universitets- og høgskoleutdanning mot 25 prosent i normalbefolkningen”. Som gruppe opplever misjonærbarn en meget god selvrapportert helse, og som gruppe er det svært lav skilsmisseprosent, og 90 % av de gifte sier at de er svært lykkelige i parforholdet.

Forskerne sier at de har problemer med å tolke informasjonen da de ikke har noen gode sammenligningsgrupper. En manglende kontrollgruppe er den største svakheten ved undersøkelsen. Undersøkelsen er deskriptiv (survey), og det svekker validiteten og vanskeliggjør en god analyse av dataene.

Noen tanker etter en generalforsamling

NLM ønsker ikke å bli et kirkesamfunn nå. Det vedtok generalforsamlingen med nesten to tredjedels flertall.

Det ble lagt merke til at organisasjonens høyeste organ ikke fulgte de råd som kom fra rådsmøtet, administrasjonen og hovedstyret. Flertallet på generalforsamlingen ønsket at saken skal utsettes. Men, mange var i mot å opprette egen frikirke. Og, mange vurderer fortsatt medlemskap i Den norske kirke for formålstjenlig for NLM.

På forhand uttalte Generalsekretær Ola Tulluan at han regnet med 60 % av delegatene ville støtte forslaget om å opprette et eget trossamfunn. Det var også merkelig at personer i NLMs administrasjonen engasjerte seg så sterkt (Dagen 8. juli) i et spørsmål som avgjøres av generalforsamlingen. Rådsmøtet, generalsekretæren og administrasjonen ser ut til å være er i utakt med grasrota.

Og, om NLMs Hovedstyret ønsker å fortsette utredningen av eget trossamfunn, bør dette gjøres grundigere og mer balansert.

Men, konklusjonen fra generalforsamlingen er at organisasjonen ønsker å bringe evangeliet ut, og vil ikke kaste bort tiden på kirkepolitikk.

Dette innlegget er også publisert som en kommentar på Vårt Lands Verdidebatt.

Tsemaifolket bruker den nye skolen


Det er nå over ett år siden den nye skolen i Shala i Woito ble tatt i bruk. Skolen er en gave fra Norge, og er den fineste skolen i Woito området. Og, skolen brukes! Det er 169 elever ved skolen, 68 jenter og 101 gutter. 96 elever avsluttet nå første klasse, og det viser at de fleste elevene begynte på skolen da bygget ble tatt i bruk.

For en uke siden var det ”foreldrenes dag”. Bildene viser skolebygningene, og elever som stolt viser fram karakterboken etter avsluttet skoleår.

For 17 – 18 år siden var det ikke noen fra denne folkegruppen som kunne lese eller skrive. Nå samles stolte foreldrene til skoleavslutning. Og, etter hvert begynner Tsemai folket å få sine egne til å lede sitt fylke (woreda) og lokal administrasjon.

Noen utfordringer

Et sentralt spørsmål i misjonshelsetjenesten er hvordan misjonsorganisasjonene skal en drive en klinikk, sykehus eller helseprogram.

Gjennom historien har enkeltpersoner og misjonsorganisasjoner opprettet klinikker eller sykehus. Noen av de beste institusjonene oppstod på denne måten.

Det er relativt lett å starte et arbeid. Men før eller senere møter institusjonen utfordringene: Hvordan skal arbeidet videreføres? Hvem skal eige og drive institusjonen?

Kontinuerlig arbeid
Helsearbeid må drives kontinuerlig, og er et nasjonalt anliggende. Arbeid er underlagt lover og lisensbestemmelser. Og, godt helsearbeid innebærer god samhandling mellom institusjoner.

Vi kan lære av historien. I India fungerer fortsatt over 300 tidligere misjonssykehus. Noen er i dag store universitetssykehus som tilbyr utdanning og gir god behandling. De har utviklet gode driftsmodeller som gjør dem i stand til å drive sykehusene innen de rammer som er i landet.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. Her er de fleste misjonssykehus lagt ned eller overtatt av staten. Noen kommersielle og veldedige sykehus finnes i enkelte større byer. I de tilfeller der kirkene skulle overta institusjonene var kirkene for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus.

Samarbeid
Erfaringer viser at i land som Etiopia er det mest realistiske og levedyktige modellen at sykehusene eies og drives av de offentlige.

Myndighetene inviterer organisasjoner til å delta i denne dugnaden. Det offentlige betaler lønninger, og andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne økonomiske modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er basert på erfaringene fra tidligere misjonssykehusene i Yirga Alem og Arba Minch. Selv om modellen krever tilpasning og fleksibilitet fra misjonsorganisasjonenes side, er erfaringene positive, og fremmer god pasientbehandling, en dynamisk organisasjonsutvikling og et levedyktig helsearbeid.

_________________
(Dette stykket er også publisert på http://www.verdidebatt.no/berntlindtjorn/)

Fortsatt behov for misjonshelsetjeneste?

Vårt Land har nylig åpnet debattsiden verdidebatt.no

Der har jeg skrevet noen tanker om misjon og sosialt engasjement: se
Fortsatt behov for misjonshelsetjeneste?

Store utfordringer

I går var 33 jordmødre, sykepleiere, helseoffiserer og leger samlet i Arba Minch for å drøfte hvorledes vi kan bedre fødselsomsorgen i regionen. De kom fra åtte sykehus og helsesentra.

Siden prosjektet startet høsten 2008, utfører nå det nye sykehuset i Saula regelmessig keisersnitt. To jordmødre fra helsesenteret i Kemba har fått praktsk opplæring, og antall fødsler ved institusjonen er doblet. Og, over 100 keisersnitt er de siste månedene utført av helseoffiserer.

Men, med økende oppmerksomhet omkring dette viktige arbeidet, får vi vite mer om det som vi ikke makter. Det er store befolkningsgrupper som bor for langt borte fra de få sykehus som kan operere.

Bare den siste uken har jeg fått vite av helseoffiseren i Melokoza at tre kvinner døde under fødsel i området helt vest mot Omodalen. Av fire kvinner med uterusruptur som kom til Kemba helsesenter i forrige uke, døde to før nådde sykehuset i Arba Minch.

Og forstsatt uro i Gidole gjør at sykehuset ikke kan besøke utpostene, og færre kvinner kommer til sykehuset. To kvinner Gumaide området døde de siste to ukene. Nå håper alle på fred, for sosial uro fører til økt dødelighet, både hos mødre og hos barn.

Utfordringene i prosjektet er således store og mange, og det er et møysommelig arbeid å dyktiggjøre personell og institusjoner til å kunne utføre god fødselsomsorg. Om noen uker begynner fire nye helseoffiserer fra Kemba, Konso, Gidole og Jinka på sin utdanning. Jeg håper at vi mot slutten av 2009 vi oppleve at disse institusjonene har begynt å utføre keisersnitt.

Om misjonærbarn

Mange har skrevet mye negativt om det å vokse opp som misjonærbarn. Noen barn har hatt traumatiske opplevelser og en trist barndom.

Men, av avisoppslagene skulle en tro at alle vi som er misjonærbarn bare har negative opplevelser. Det er vel slik med de fleste sosiale grupper at det er en stor variasjon i hvordan folk opplever sin oppvekst. Og, tidligere undersøkelser viser at misjonærbarn (som gruppe) greier seg meget godt sammenlignet med grupper som for eksempel vokser opp i Norge.

Nå ser jeg av den nye debattsiden i Vårt Land (verdidebatt.no) at noen skriver positivt om det å vokse opp som misjonærbarn. Det er fint at noen nyanserer denne debatten. En hjertelig takk for gode innlegg av bl a Espen Lundager, S Fossland og Asbjørn Kvalbein.

"Djevelutdrivelse" i Etiopia?

I norske aviser ser jeg at utdrivelse av onde ånder igjen er til debatt. Det ser ut til å være karismatiske miljøer som fremmer slik tvilsom virksomhet.

Noen, som hevder å være sannhetsvitner, sier at de har sett personer med onde ånder i Etiopia, eller i midt-Østen. I mine mange år som lege i Etiopia, har jeg opplevd at både prester og misjonærer har forsøkt å drive ut "onde ånder". Ikke sjelden har jeg senere møtt disse "besatte" personene som pasienter. Noen har psykiatriske lidelser. Erfaringene fra Institutt for sjelesorg på Modum er lignende.

Jeg husker spesielt en ungdom som prester og misjonærer "hadde til behandling" i flere dager. Senere behandlet vi denne ungdommen for en alvorlig psykose. Jeg kaller slike "demonutdrivelser" for overgrep. Dessverre viser enkelte prester og misjonærer manglende forståelse for slike lidelser.

I Etiopia, og deler av Midt-Østen, finnes en såkalt " Zaar possession cult" (Zaar besettelses-kult). Dette er et fenomen som en finner blant muslimer, animister, ortodokse kristne og blant protestanter. Det er særlig unge kvinner som "rammes". Dette er et kulturelt fenomen, ofte med hysteriforme reaksjoner. Under forskningsarbeid i Zwai området i Rift dalen for noen år siden møtte jeg en ung kvinne "som hadde satan" (oversatt uttrykk for besettelse). Behandlingen bestod i at hun måtte bo sammen med en muslimsk lærd mann i tre døgn. Igjen, et alvorlig overgrep mot en ung kvinne.

Zaar-kult lignende reaksjoner har jeg også sett når pasienter våkner etter ketalar narkose. Dette er en narkose som postoperativt kan føre til forvirring i oppvåkningsperioden.

I tillegg til Zaar kulten, kommer enkelte pårørende som mener at deres slektning har "satan". Disse pasientene har ofte hjerneskader, epilepsi eller annen alvorlig sykdom.

Kirkebygging i Dilla

Desverre finnes ikke så mange skriftlige kilder om lokalhistorie i Etiopia. For noen år siden samlet svenske historikere endel informasjon om Etiopia. Dette finnes på hjemmesiden til Afrika Instituttet ved Uppsala Universitet. Som barn bodde jeg mange år i Dilla, derfra kan vi lese følgende historie om NLM misjonærer, også som som kirkebyggere:

NLM Mission work was started in an old former bar near the centre of the town. In late 1950 NLM could start using a large site in direction towards lake Abaya. It was situated only 20 metres from the limit of the town, so among the missionaries the site was popularly called 'Limit 20'. The first family dwelling was ready by mid-1951. By late 1960s there were 20 buildings. Including students there were then about 130 people living within the mission site.

There were no building experts involved. The first church collapsed twice in bad weather, but the third time it was more solidly constructed.

In 1950-1969 about 1,000 children passed throuugh the NLM primary school in Dilla. By the end of that period there were 7 Ethiopian and 2 Norwegin teachers. Students were generally given money for food and had to arrange their own households.

The Lancet og misjonshelsetjeneste

I The Lancet (28.2.2009), et velrenommert engelsk medisinsk tidsskrift, kan vi lese om Dr Denis Mukwege fra Kongo. Han forteller at han fikk interessen for å studere medisin etter at han spurte sin far, som var prest, hvorfor han ikke kunne både behandle og be for syke barn. Han studerte medisin i Burundi og fikk videreutdanning i Frankrike. Under den blodige krigen i øst Kongo har han vært foregangsmann i å hjelpe kvinner med krigsskader. Og det er kombinasjonen av god menneskelig omsorg og god medisinsk behandling som kjennetegner hans gode arbeid. Arbeidet støttes av svensk pinsemisjon, og han har fått flere priser for sin fantastiske innsats.

Uken før (21.2) skriver Samuel Loewenberg om de mange og nye amerikanske smågruppene som starter medisinsk arbeid i Afrika, og roser katolske og lutherske kirker for deres seriøse arbeid som er integrert i nasjonale helseprogram.

Tidligere blogginnlegg om misjonshelsetjeneste:

Misjon og de fattige

Mange forbinder ordet misjon med hjelp til fattige og syke. Og, i noen afrikanske land, driver fortsatt misjon og kirker en vesentlig del av helsearbeidet.

Dette ser ut til å endre seg nå. Mange misjonsorganisasjoner er opptatt av å utforme strategier. Og planer må være korrekte,- teologisk riktige. Strategene møtes, og de studerer folk og folkegrupper, og nye planer utformes på bakgrunn av statistikk. Vi blir fortalt at det viktigste er å arbeide blant unådde folkegrupper. Så, om en folkegruppe har bare noen få kristne, vil den være en del av den nye strategien, mens et annet område med noen flere kristne blir utelatt. Sykdom, fattigdom, nød, og lidelse er begreper som er fraværende i teologenes strategitenkning. Og, i den grad sosialt arbeid er en del av de nye planene, blir sosialt virke og helsearbeid et middel i en den nye misjonsstrategien.

Men, er virkeligheten så enkel? Er ikke misjon lenger opptatt av å hjelpe de mange som lider? Har ikke utdanning og helsearbeid sin egenverdi?

Hvor rett var det for eksempel å stoppe livsviktig helsearbeid slik NLM gjorde i Konso i 2007, en av de fattigste og marginaliserte folkegruppene i Etiopia? Mange er uenig i NLMs nye valg. “Er ikke en fattig og syk kvinne i sørvest Etiopia like mye verdt som en person i et land med flere unådde folkegrupper”, er argumenter jeg hører fra mine etiopiske venner i Mekane Yesus kirken.

Er misjonshelsearbeidet bare et middel for å nå nye folkegrupper med evangeliet?

Dette er spørsmål om misjonsorganisasjonene er troverdige. Jeg tror NLM på ny bør reflektere over en mer helhetlig tilnærming til det å drive misjon.

NLM

I Misjonssambandet foregår det en viktig debatt om framtidig kurs for organisasjonen. Noen ønsker å gjøre organisasjonen om til et kirkesamfunn.

Dette er en utvikling som har pågått i flere år, og som jeg tror vil skade NLMs viktigste oppgave: A drive ytremisjon.

Jeg har skrevet et debattinnlegg i Dagen om dette. Dagen-debatt-Bernt Lindtjorn


Norske leger i Arba Minch

Den norske ambassaden i Addis Ababa hadde nylig en reportasje fra et beøk til Arba Minch Hospital.

Nasjonale kirker og sykehusdrift

I India greier nasjonale kirker å drive store sykehus. Gode eksempler er Christian Medical College i Vellore og St.John's National Academy of Health Sciences i Bangalore i sør India. Begge sykehusene er store universitetssykehus som tilbyr moderne og god behandling. Disse sykehusene har utviklet en driftmodell som gjør dem i stand til å drive sykehusene med midler fra India. De har også utviklet betalingssystemer som gjør det mulig for fattige pasienter å få god behandling.

Tilsvarende positiv utvikling har vi dessverre ikke sett i Etiopia. I hovedstaden og enkelte større byer finnes det i dag private sykehus som drives kommersielt, eller med økonomisk støtte fra kirker eller misjoner i vesten.

En studie fra Nepal og India, konkluderte at de nepalske kirkene var for svake personalmessig, organisatorisk og økonomisk til å drive og utvikle en kompleks organisasjon som sykehus. Erfaringene fra Etiopia er tilsvarende de fra Nepal. I Konso har vi opplevd at en god klinikk ikke lenger fungerer etter at misjonen trakk seg ut.

I Etiopia er den mest realistiske og levedyktige (sustainable) modellen at sykehusene eies og drives av fylket (staten). Fylket betaler lønninger. Andre driftsutgifter dekkes gjennom pasientinntekter. Utviklingen av denne modellen, som nå er blitt etiopisk sykehuslov, er i stor grad basert på mange års erfaring fra de NLM støttende sykehusene i Yirga Alem og Arba Minch.

Misjonshelsetjeneste

Mange misjonsleger var pionerer i å utvikle et godt helsearbeid i Afrika. Og, i noen afrikanske land, driver fortsatt misjon og kirker en vesentlig del av helsearbeidet.

Som i flere andre land, har misjonshelsetjenesten også endret seg i Etiopia. For 30 år siden, var de fleste sykehus og mange klinikker i Sidama og Gamu Gofa i sør Etiopia drevet av misjoner. I dag er bildet endret. Dette skyldes først og fremst at det offentlige helsevesen er betydelig styrket. Men, misjonsorganisasjonene har desverre redusert sitt helseengasjement.

Det er gledelig at det nasjonale og offentlige helsevesen styrkes. Og, det er gledelig at tidligere misjonssykehus i dag tilbyr befolkningen god helsetjeneste 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Men, i et av verdens fattigste land, og med en raskt voksende befolkning, er utfordringene fortsatt store.

  • Hvordan kan misjonsorganisasjonene møte de store sosiale endringene som skjer i land som Etiopia?
  • Hva kan en misjonslege gjøre i sør Etiopia?

På denne bloggen vil jeg de neste ukene drøfte noen sider ved disse utfordringene.


Se blogginnlegg om misjonshelsetjeneste:

Ikke alltid så lett med prosjekter

For noen dager siden døde en kvinne da hun ankom sykehuset i Arba Minch. Det gikk så alt for lang tid fra fødselen startet i en landsby i Konso til hun ankom sykehuset. Livmoren sprakk (uterusruptur), og hun døde pga blødning.

For meg er dette spesielt tankevekkende. I over 50 år, drev vi (NLM og Mekane Yesus Kirken) en god klinikk i Konso. De hadde en ambulanse, og kvinner som trengte hjelp kunne kjøres til sykehuset, 8 mil unna.

I ett år har denne klinikken vært stengt. Ambulansen brukes ikke. Støtten fra Norge opphørte. Det kalles for ”utfasings - strategi”. Målsetningen var at klinikken skulle fortsette uten norsk støtte. For kvinnene i Konso opphørte også tilgangen på god fødselshjelp og ambulanse. Institusjonen var ikke levedyktig.

Hvor riktig er det å stoppe et prosjekt når livsviktige tjenester for befolkningen kanskje vil opphøre? Jeg tror organisasjonene må tenke gjennom sine strategier. Det er nødvendig med lokalt eierskap, og å sikre lokale driftsmidler. Noen ganger tar dette tid.

Misjon til folket som bor langs Omodalen?

Før revolusjonen i Etiopia i 1974 var det ingen vegforbindelse til de isolerte fjellområdene i sørvest Etiopia. Kommunistene forbød misjonsorganisasjoner å arbeide der.

Da nåværende president i Mekane Yesus Kirken, Iteffa Gobena, samtalet med NLMs Hovedstyret for ni år siden, ba han NLM å være med kirken til folket i sør vest Etiopia. Selv husker jeg også godt en delegasjon fra Dawro fylke som besøkte oss i Yirga Alem i 2002. Vegen fra Soddu til Jimma var nettopp åpnet og de ville at NLM skulle hjelpe.

Jeg har flere ganger besøkt sykehuset i Tercha (bildet til venstre viser Tercha by). Over en halv million mennesker bor i Dawro fylke. Folkegruppene praktiserer den alvorligste formen av omskjæring av jenter. Mange kvinner med fødselskomplikasjoner dør eller får alvorlige fødselsskader, som fistelsykdom.

Myndigheter og folket i fjellene i sørvest Etiopia inviterer, og ber misjonsorganisasjoner om hjelp.

Folkegrupper i midtre del av Omo dalen

Over halvparten av alle folkegruppene i Etiopia bor i sørvest Etiopia. Kartet viser en oversikt over forskjellige språkgrupper i denne delen av landet (1). En stor del av disse folkegruppene hører til de ”Omotiske språk-gruppen”. De bor langs den midtre delen av Omo dalen og mot Abaya og Chamo sjøene i Den Store Riftdalen.

Noen av folkegruppene forstår godt hva andre sier. Det er omtrent som norsk og svensk. For andre en forskjellene store.

De omotiske folkegruppene som bor i fjellene langs midtre del Omo elva har i mange år vært isolert. Mange lever slik som de levde for over 1000 år siden. De siste årene har det blitt bygd nye veger, først og fremst for å muliggjøre kraftutbygging av de store Gibe og Omo elvene. De fleste har en tradisjonall tro (animister). Bare noen få har hørt evangeliet.


1/ Gordon, Raymond G., Jr. (ed.), 2005. Ethnologue: Languages of the World, Fifteenth edition. Dallas, Tex.: SIL International. Online version: http://www.ethnologue.com/.