A Biblical Famine


Korem
I dag er det 30 år siden Mike Wooldridge fra BBC rapporterte fra Korem. Og Korem i nord Etiopia er stedet hvor tusener av mennesker døde, - og er blitt symbolet på hungersnøden i Etiopia i 1983-86. Over en million mennesker døde. En ufattelig tragedie.

Mike Wooldridge beskriver med rette dette som «A Biblical Famine». For meg er steder i sør Etiopia som Dololo Makal og Jijidu, Hidedo, Kolme, og Wolaita forbudet med dette begrepet.

Denne hungersnøden endret også mitt liv. Jeg var lege i Arba Minch og fikk i august 1984 høre om alvorlig matmangel i sør Etiopia. Sammen med katolikkene gjorde vi flere surveys, og på noen uker kartla vi omfanget av den alvorlige hungernøden i sør Etiopia.

Jeg spurte «min organisasjon» Norsk Luthersk Misjonssamband om de kunne sende mat slik at vi kunne starte matutdeling i Konso. Mange var døde i Konso. Jeg hadde beregnet at ca 50.000 mennesker da hadde akutt behov for hjelp (senere viste det seg at det virkelige behovet var over 100.000). NLM fortalte meg at «Dette er ikke vår primæroppgave», - Og organisasjonens retorikk om hva Misjon er, ble satt på en meget alvorlig prøve.

En kveld banket jeg på døren til en irsk hjelpearbeider ved Den katolske kirken i i Arba Minch. Uten å tenke seg om gav han hele lageret på 5 tonn Faffa (proteinrik mat)) slik at vi kunne starte matutdelingen i Konso. Og Haraldur Olafsson fra Kirkens Nødhjelp fikk etter hvert tak i «noen lastebillass med mat» til Konso.

Arbeidet var vanskelig. Arbeidere ble fengslet, en av dem i et år. Jeg ble to ganger satt i husarrest. Regimet til Mengistu Haile Mariam ville skjule omfanget av hungersnøden. Mekane Yesus Kirkens folk gav imidlertid opplysninger om plasser som trengte mat. Og etter hvert ble det en stor nødhjelpsoperasjon (Church Drought Acion Africa) etablert. Også her spilte Haraldur en særdeles viktig rolle.

Jeg ledet arbeidet i sør Etiopia. Av Dr Maura O'Donohue (irsk nonne og lege, senere Pave Johannes Paul IIs rådgiver for å forebygge seksuelle overgrep i Den katolske kirke) lærte jeg at vi måtte registrere antall døde per uke. Slike målinger, der vi blant annet telte ferske graver, ble et viktig verktøy for å styre innsatsen. Og etter noen få måneder hadde vi redusert dødsratene betydelig. Jeg har skrevet om dette i artikkel i British Medical Journal: “Famine in southern Ethiopia 1985-6: population structure, nutritional state, and incidence of death among children”.

Hungersnøden i 1984 lærte meg at folks reelle problemer finnes der hvor folk bor. Og skal en bedre helsen til befolkninger, må folkehelsen være det primære.

I dag er Etiopia et mye bedre land å bo i. Selv om det kan være tørkeperioder, er det ikke hungersnød som i 1984. Og unge etiopiere utdannes til å forebygge en gjentagelse av 1984: I går var jeg i Wolaita og satt flere timer for planlegge innkjøp til laboratoriet til det nye mastergradsstudiet i ernæring. Dette er en del av arbeidet for å bedre matvaresikkerheten i landet.