Nye utfordringer til unge leger

De fleste norske misjonsorganisasjoner har de siste 20 – 40 årene redusert sitt misjonshelse engasjement. Årsakene til denne (triste) utviklingen er sammensatte:
  • Det er vanskelig å rekruttere helsepersonell. Dette er et paradoks, da kunnskapen om ulikheter og behov for helsetjenester i verdens fattigste land er svært god blant yngre leger og sykepleiere
  • Misjonsorganisasjonene har nedprioritert helsearbeid, og ser på dette i økende grad som et middel i kirkebyggingen, og ikke som et arbeid med en egenverdi
  • De fattigste land har bedret tilgangen på helsetjenester for befolkningen. Men, det er et paradoks at det for eksempel i Etiopia er flere mennesker i dag uten tilgang på helsetjenester enn da misjonsorganisasjonene drev et svært aktivt arbeid for 40 – 50 år siden. Dette skyldes den store befolkningsveksten i landet.
Det er skrikende mangel på helsepersonell, og fortsatt bor mange mennesker uten tilgang på god helsetjeneste.

Noen yngre leger er opptatt av å reversere flukten av helsepersonell fra Afrika ved å la leger fra de rike land arbeide i de områder som trenger helsepersonell mest. Dette er en meget interessant tanke.

I tillegg til å engasjere seg i etablert misjonsarbeid, finnes noen andre muligheter som kan vurderes:
  • Helsepersonell fra vesten får regulært arbeid som leger ved et perifert nasjonalt sykehus. Utfordringene er mange, og myndighetene i f eks Etiopia ønsker slik rekruttering. De er også villig til å betale lokal lønn. Etiopia planlegger nå å oppgradere helsesentra til små sykehus. De ønsker å starte 800 nye slike sykehus. Det er et skrikende behov som allmennpraktiserende leger som også kan gjennomføre keisersnitt og behandle vanlige sykdommer hos barn og voksne.
  • De mange nye universitetenes har et skrikende behov for lærere. Ved for eksempel Arba Minch Universitet, er den mest erfarne læreren en lege med ett års erfaring etter avlagt eksamen. Det er stort behov for kliniske lærere.
Slike modeller vil også sikre at arbeidet forblir integrert i nasjonale helsestrategier, og misjonsorganisasjonene bør vurdere å støtte slikt arbeid.