Norsk bistand

”Få bistandsbyråkrater leser noen av de mange evaluerings-rapportene som publiseres om norsk bistand. Dermed lærer de lite av dårlige erfaringer, viser en ny evalueringsrapport”. Det er overskriften på en artikkel i Aftenposten 7.11. Artikkelen forteller også at ”hverken fri forskning eller Norads egne evalueringsrapporter blir i særlig grad benyttet som grunnlag for nye beslutninger om bistand”.

For oss som arbeider med bistand er dette ikke noe nytt. Vi kjenner bistandsbyråkrater som velmenende mennesker, men som er mer interessert i korrekt forvaltning (aktivitetsrapporter og budsjett) enn å lytte til viktig lærdom fra bistandsprosjekter.

Ofte er innholdet i deres budskap likt det vi kjenner fra de store internasjonale bistandsdebatter. Og blandet med politisk korrekthet fra den norske hverdagen, er det lett å kjenne igjen prioriteringene i norsk bistand. Norsk bistandspolitikk er mer preget av å ville bety noe på den store internasjonale bistandsarena, enn å finne løsninger som er riktig for det enkelte land og region.

I 1999 var det for eksempel tabu å foreslå at vi skulle gi fattige afrikanske pasienter HIV behandling. Etter at dette ble vedtatt i FN, har Norge støttet det helhjertet. I mange år var det forbudt å foreslå at befolkningen i de fattigste land trenger sykehus. Etter at verden i mange år hadde mislykket med å minske mødredødeligheten, er det i dag litt mer åpenhet av å vurdere behovet som helseinstitusjoner.

Det er derfor gledelig at land som Etiopia selv innser at skal landet få bukt med fattigdom og minske mødre og spedbarns dødsfall, så må befolkningen ha tilgang til sykehus som kan utføre keisersnitt. De store bistandsland, som Norge, begynner å innse dette, men det tar nok enda noen år før de vil prioritere at også andre pasientgrupper trenger sykehus. Da er det viktig å være klar over at mange flere mennesker dør av skader og ulykker enn i fødsler. Og, i dag trenger befolkningen i sør Etiopia mange nye sykehus for å få bedre helsen.